|
   
"Førstereisgutt med pil & bue".
Endelig var avreisedagen et faktum og en lengre påskeferie en realitet. Reisen og opplevelsene lå fremfor meg. Skyhøye forventninger og kribling i kroppen gjorde sitt til at arbeidsdagen nok ble tidligere avsluttet enn vanlig. Sør-Afrika ventet, og jeg kunne ikke starte reisen tidlig nok!
Sør-Afrika, - navnet formelig oser av viltrikdom, jaktmuligheter, gjestfrihet, spenning, bålkos, grillmat og en iskald pils etter endt jakt. Jeg har vært der flere ganger, men så snart jeg kommer hjem til vinterlandet, begynner ny planlegging av personlig økonomi. Jeg bare må tilbake!
Det som bidro til at spenningsnivået forut for denne jaktturen var høyere enn normalt var det faktum at rifla var byttet ut med en 70 punds Bowtech Tomkat og Goldtip XT Hunter piler med sylskarpe thunderheads. Jeg gledet meg til ny læring og erfaring, men gruet meg samtidig. Ville jeg klare å unngå skadeskyting, som alle mine jaktkompiser hevder skjer nærmest annenhver gang? Ville jeg ta de riktige avgjørelser når skuddmulighetene oppstod? En avstandsmåler var rekvirert for å minimere feilmarginene, men jeg dro av sted som en langt mer ydmyk jeger enn tidligere. For første gang på mange år var jeg en smule nervøs forut for jakta. Minnene om rådyrbukken som kom til posten dukket opp. Jeg var 12 år, og torde ikke skyte. Ville dette skje i Sør-Afrika?
Reisen nedover med Lufthansa den 30 mars gikk knirkefritt. Jeg reiste sammen med 3 gode venner som alle skulle jakte med rifle. Vår gode venn, James Hill, møtte oss på flyplassen og var ansvarlig sjåfør fra Johannesburg International Airport til farmen Rietfontein utenfor byen Zeerust i North West Province. James og hans brødre Rex og Gene eier og driver farmen sammen. Gene driver med kveg, Rex innen transportbransjen. James er Outfitter og PH og driver eget safariselskapet Green South Safaris med SA, Botswana og Mosambik som nedslagsfelt. Der jakter han bøffel, løve og elefant sammen med rike amerikanere, men legger ikke skjul på at han etisk sett misliker mye av det som nå er blitt en stor industri.
Rietfontein er på ca 3000 hektar, og farmen er ikke åpen for alle og enhver. "Friends are always welcome", men brødrene er opptatt av at jakttrykket ikke skal bli for stort. Videre legger de opp til at dyr som naturlig hører til i området skal dominere. Rietfontein har god populasjon av kudu, impala, warthog, mountain reedbuck, klipspringer, steenbuck og bushbuck. For meg er denne farmen det ultimate stedet. Vi har gang på gang vurdert å prøve nye steder, men ender alltid opp med å velge det samme.
Da brødrene i forkant fikk beskjed om at jeg ville jakte med bue ble 2 av dem veldig glade. Gene og Rex er selv pasjonerte buejegere, og det gledet dem å kunne ønske en buejeger velkommen. Riflejegere har til nå vært hovedregelen blant de besøkende.
Da solen stod opp den først jaktdagen følte jeg for å bevege en stiv og støl kropp. 12 timers flyreise uten særlig mulighet for bevegelse, gjorde sitt til at jeg på egen hånd ville oppsøke dyrene, og se om det bød seg en skuddsjanse. Dette viste seg å være enklere sagt enn gjort. Det var beint fram umulig å komme tett nok innpå dyrene til å avgi et forsvarlig skudd. Jeg kom over et vortesvin, men den hadde "melketenner" og fikk være i fred.
Rundt leirbålet samme kveld stod det klart for meg at "stalking" med bue skal bli min form for jakt i fremtiden. Dette er jakt for viderekomne, og her må det mye trening til. Jeg bestemte meg for å gå til innkjøp av en "Ghillie-leaf suit" så snart jeg kom hjem.
Klokken 06 dagen etter ble jeg plassert i en "blind" langt oppe i fjellet. "blinden" var gravd ned i jorden ca 15 meter fra et vannhull og 17 meter fra en utplassert saltstein. Åpningen jeg hadde til disposisjon for speiding og skudd var ca 40 cm høy og 20 cm bred. Blinden lå på utsiden av viltgjerdet som omgav farmen. 2 uker forut for vår ankomst hadde Gene hatt besøk 2 leoparder på vannhullet, og jeg håpet at akkurat dette dyret skulle vise seg for meg.
Rundt klokken 10 begynte det å skje noe. 2 mountain reedbuck stod plutselig i krattskogen ved vannhullet. De kom stille og var meget forsiktige i sin tilnærming til vannet. Begge dyrene var hunner, men da de vel hadde tatt seg noen slurker friskt fjellvann kom resten av flokken. De kom ut av krattskogen til siden for meg. Blant dyrene var det en voksen bukk. Jeg fikk forsiktig lirket frem en pil, og lagt den på strengen. Hendene skalv, så jeg måtte trekke pusten dypt å konsentrere meg på oppgaven.
Da bukken stod for seg selv og drakk, dro jeg buen og fant plassen bak bogbladet. Avstanden visste jeg var 14 meter. Jeg slapp pila og så at den traff der jeg ønsket. Bukken tverrvendte og løp tilbake til krattkanten. Der stoppet den å så seg tilbake. Deretter falt den og ble liggende 30 meter fra skuddplassen. Det merkelige var at de andre dyra fortsatte å drikke. De ble riktignok nervøse da bukken løp av gårde, men de roet seg raskt. Bue ble byttet ut med videokamera, og dyrene ved vannhullet behørig filmet.
Vel ute av "blinden" tok vi bukken nærmere i øyesyn. Pila hadde gått tvers gjennom dyret, men blitt stoppet av betongen i drikkekaret. Derfor satt pila igjen i dyret, og stakk ut på begge sider. Merket i drikkekaret var godt synlig, og det er for alltid mitt merke.
Dagen etter var jeg på plass igjen, og da ble jakten igjen kronet med hell. Et flott vortesvin med store tenner kom inn til vannhullet rundt klokken 08. Skuddet mitt denne gangen ble satt da grisen stod skråstilt mot meg, og jeg traff nok ikke lungene godt nok. Grisen tok av gårde, men stoppet etter 30 meter. Jeg ventet til jeg så at den hadde lagt seg, og gikk forsiktig ut av blinden. Da jeg nærmet meg, reiste den seg og vaklet fremover. Jeg sendte av gårde en pil til, men den strøk over grisen. Jeg tok meg bedre tid på neste pil, og satt den i nakken på grisen.
De neste dagene forsøkte jeg smygjakt på impala, men det uten hell. Med 100 par øyne og 100 par ører i flokken, er det alltid et dyr som oppdager noe muffens. Likeledes skifter vinden ofte og røper dine skumle hensikter.
Vi fikk også tid til litt fuglejakt med hagle, og fangsten ble perlehøns, frankoliner og duer. God mat for sultne jegere. En dag i Botsalano Game Reserve ble også arrangert. Det var utrolig artig å studere dyrene på nært hold fra lasteplanet på pickupen.
Dagen før avreise var jeg tilbake i min "blind" ved vannhullet. Denne gangen klokken 15. 3 timer ble tilbrakt der med å kikke ut på frankoliner og andre fugler med utrolig fargeprakt. Klokken 18 derimot kom et etterlengtet dyr til vannet for å drikke. En stor mørkpelset bushbuck kom forsiktig inn fra venstre. Jeg registrerte først bevegelsen i et lite rundt kikkehull, men trengte ikke tid til å vurdere om dette var et dyr jeg ønsket. Bushbuck er et dyr jeg alltid benytter sjansene på. Dyret stod plutselig rett foran skyteåpningen. Avstanden kan ikke ha vært mer enn 7 meter. Den stirret på meg uten å kunne se meg, men den ante nok noe. Ikke kunne jeg sette en pil på strengen, ei heller dra buen. En liten lyd og alt ville være over.
Jeg måtte vente og håpe på at den ikke ble klar over at jeg befant meg så nær. Bukken beveget seg så bort fra meg og da den rundet vanntrauet og kom ut av syne trakk jeg buen. Med spent bue ventet jeg på at den skulle bli synlig igjen. Etter ca 10-15 sekunder stod den så foran meg, og jeg lot pila gå. Pila gikk gjennom dyret, og forsvant inn i krattet. Bukken satte av gårde samme vei, og bråkte seg gjennom tett kratt. Etter noen sekunder ble det stille. 60 meter fra skuddstedet lå den død. Snakk om opplevelse!
Med spennende opplevelser og gode minner i sekken gikk reisen tilbake til Norge knirkefritt. På veien til Johannesburg leverte vi dyrene til utstopping hos taxidermisten jeg tidligere har hatt god erfaring med. Det blir spennende å pakke opp forsendelsen når den kommer en gang på sensommeren.
For meg blir det kun buejakt fremover. Rifla må bli igjen i Norge når kursen igjen settes sørover. Neste gang skal jeg klare å felle en impala ved smygjakt. Hyggelig er det også at min jaktkamerat John Willy nå vil skaffe seg en bue. Tror han var rimelig misunnelig da han forstod hva dette går ut på. Riflejakt var jo rene barnematen i forhold til buejakt, og han er en jeger som ønsker utfordringer. John Willy er forøvrig nå vervet som medlem i NBJF. | 